KRLE-faget og læreplanen

Du kan møte kapitlet på to måter. Videoene gir hovedlinjene på snaue tjue minutter. Fagteksten går grundigere til verks, og har begrepene du skal bruke videre. Begynn der du vil.

«KRLE, det er jo bare å fortelle om religionene?» Kommentaren faller på personalrommet, vennlig ment, og den er lett å nikke til. Men den bommer på nesten alt som gjør faget krevende. KRLE er det eneste skolefaget med sin egen paragraf i opplæringsloven (Hansen & Schjetne, 2021). Det har skiftet navn fire ganger på under tjue år. Og kjernekravet i faget, at undervisningen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk, stammer fra en dom i Den europeiske menneskerettsdomstolen (Folgerø m.fl. mot Norge, 2007). Bak et fag som ser ut som en grei gjennomgang av religionene og livssynene, ligger en strid om identitet, foreldrerett og hva skolen egentlig skal gjøre med elevenes livssyn.

Dette kapitlet handler om det faget kapittel 1 lærte deg å undervise. Skal fagsynet fra forrige kapittel bli mer enn en privat overbevisning, må det forankres i fagets egenart, dets historie og den læreplanen som styrer det. Vi går fra hva slags fag KRLE er, via hvorfor det ble slik, til hvordan læreplanen er bygd opp, og ender der kapittel 1 begynte: i danning og dybdelæring.

Fagets egenart

KRLE-paragrafen i opplæringsloven (§2-4) sier noe overraskende: KRLE er «eit ordinært skolefag som normalt skal samle alle elevar» (Opplæringslova, 1998, § 2-4). Paragrafens hovedbudskap er altså at faget ikke er unikt. Nettopp fordi historien har gjort faget omstridt, understreker loven ekstra sterkt at det skal behandles som et hvilket som helst annet fag. Samtidig setter den rammer ingen andre fag har: undervisningen skal ikke være forkynnende, og religioner og livssyn skal presenteres på en objektiv, kritisk og pluralistisk måte.

Disse tre ordene er fagets grunnlov, og de er verdt å pakke ut (Hansen & Schjetne, 2021). Objektiv betyr saklighet. Framstillingen skal være faglig og kunnskapsbasert, med en viss distanse, ikke lærerens private tro. Kritisk betyr ikke religionskritisk eller anti-religiøs. Det betyr at religion og livssyn undersøkes like granskende som stoffet i andre fag. Pluralistisk peker mot at mangfoldet synliggjøres, både mangfoldet av tradisjoner og mangfoldet av arbeidsmåter.

I eldre læreplaner sto ordet upartisk som samlebetegnelse for de tre. Hva denne upartiskheten krever av læreren som person, altså en aktiv likebehandling og ikke bare passiv nøytralitet, hører til lærerrollen. Den fulle behandlingen hører til kapittel 3. Her holder det å slå fast at kravet gjelder selve faget: Alle livssyn skal behandles saklig og likeverdig. Redskapet for å få det til, skillet mellom et faglig og et personlig ståsted, fikk du i firefeltsmodellen i kapittel 1.

Faget er dermed blitt livssynsåpent. Fra å være et konfesjonelt kristendomsfag som delte kirkens mål om dåpsopplæring, er det blitt et fag for alle elever, uavhengig av tro. Det er samtidig både et kunnskapsfag og et danningsfag: elevene skal både kunne noe og forstå det for sin egen del. I et livssynsmangfoldig samfunn skal faget dessuten være en dialogisk møteplass, en arena for det kapittel 1 kalte integrerende sosialisering, der egen bakgrunn bekreftes samtidig som horisonten utvides (Fuglseth, 2021). Læreren møter altså et fag som er styrt av et bestemt fagsyn allerede før en har valgt sitt eget.

Fagets historie

Egenarten blir først forståelig i lys av historien. Den norske skolen ble opprettet i 1739, og formålet var kristendomsundervisning. Alle som skulle konfirmeres, måtte kunne troslæren, og kirken bestemte innholdet. Gjennom 1800- og 1900-tallet løsnet grepet gradvis. I 1969 ble kristendomsfaget løst fra kirken, og det skulle ikke lenger være dåpsopplæring for statskirken. Da samfunnet ble mer mangfoldig, kom det i 1974 en tofagsløsning, med et alternativt livssynsfag for elever utenfor Den norske kirke (Banschbach Eggen, 2021).

Å dele elevene etter livssyn ble etter hvert sett som uheldig. I 1997 ble de to fagene slått sammen til ett fag for alle: KRL, kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (Banschbach Eggen, 2021). Her ligger grunnlaget for dagens fag. Men kristendommen beholdt en dominerende plass i et fag som samtidig skulle være for alle, og det utløste strid nesten med en gang. Foreldre gikk til sak mot staten, noen sammen med Human-Etisk Forbund, andre med Islamsk Råd.

De tapte i norske domstoler, men i 2007 fikk de medhold i Den europeiske menneskerettsdomstolen (Folgerø m.fl. mot Norge, 2007). Det er denne Folgerø-dommen som slår fast at et obligatorisk fag må være objektivt, kritisk og pluralistisk. Det motsatte er indoktrinering, og det respekterer ikke foreldrenes overbevisning.

Navnene forteller resten av historien. I 2002 ble kristendomsdelen justert fra 60 til 55 prosent. I 2008 ble faget hetende RLE, for å signalisere likebehandling. I 2015 kom dagens navn KRLE tilbake, med en formulering om at om lag halvparten av tiden skal brukes på kristendomskunnskap (Utdanningsdirektoratet, 2020). Den nyeste planen viderefører både navnet og formuleringen. At faget har hatt fire læreplaner mens andre fag har hatt én, sier alt om hvor tett det ligger opp mot identitet, verdier og politikk (Banschbach Eggen, 2021).

Læreplanens hus

Når du åpner læreplanen, møter du ikke ett dokument, men flere lag som må virke sammen. En hendig måte å se det på, jf. Frestad (2024), er som ringer som griper inn i hverandre til ett hele, der hver ring er et lag i planen. Innerst, som kjernen alt hviler på, ligger opplæringsloven, med tre paragrafer som styrer faget: formålsparagrafen, KRLE-paragrafen (§2-4) og fritaksparagrafen (§2-3a) (Fuglseth, 2021). Utenpå loven ligger den overordnede delen, verdiene og prinsippene som skal gjennomsyre all opplæring (Utdanningsdirektoratet, 2017). Så følger de tre tverrfaglige temaene, de fem kjerneelementene og de grunnleggende ferdighetene, og ytterst ligger kompetansemålene og vurderingen, der alt til slutt måles (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Poenget med modellen er at ingen ring kan tas bort. Læreplanen forventer at alle disse lagene blir ivaretatt i all undervisning, i alle timer og i alle fag. En time som bare treffer kompetansemålene, men glemmer den overordnede delen og kjerneelementene, er et ufullstendig bilde. Først når alle ringene er med, er faget slik planen krever.

La oss se nærmere på noen av ringene. Innerst ligger opplæringsloven, med tre paragrafer som styrer faget (Fuglseth, 2021). Formålsparagrafen slår fast hva skolen skal bygge på. KRLE-paragrafen (§2-4) gir de rammene vi så over, at faget skal være objektivt, kritisk og pluralistisk. Fritaksparagrafen (§2-3a) gir elever rett til fritak fra deler av undervisningen de opplever som utøvelse av en annen religion. Fritaksretten innskrenker likevel ikke lærerens handlingsrom mer enn kravet om objektiv, kritisk og pluralistisk undervisning allerede gjør (Opplæringslova, 1998, § 2-3a).

Utenpå loven ligger den overordnede delen av læreplanen. Den beskriver verdiene og prinsippene som skal gjennomsyre all opplæring, ikke bare KRLE (Utdanningsdirektoratet, 2017). Så følger selve KRLE-planen i LK20. Her henger de tre tverrfaglige temaene, de fem kjerneelementene og de grunnleggende ferdighetene sammen, slik du så i kapittel 1, og til sammen munner de ut i kompetansemålene.

Kompetansemålene er ikke satt for hvert årstrinn, men etter 4., 7. og 10. trinn (Utdanningsdirektoratet, 2020). Det gir læreren frihet, men også ansvaret for selv å fordele stoffet og bygge progresjon.

Et lite, men avslørende trekk ved målene er at de fleste inneholder to verb. Elevene skal for eksempel utforske og presentere (Utdanningsdirektoratet, 2020). Det første verbet peker mot en prosess, det andre mot et produkt. Grunnen er at «å utforske» eller «å samtale om» er lite målbart alene, så et produktverb legges til. Læreplangruppen prøvde mer skapende verb som «dramatisere» og «leke», men forkastet dem som for metodisk førende, siden planen skal verne lærerens metodefrihet. Nettopp derfor må du selv oversette et mål som «utforske og presentere» til konkret undervisning, og det er her redskapene fra kapittel 1 kommer inn.

De fem kjerneelementene

Hjertet i planen er de fem kjerneelementene. Utdanningsdirektoratet definerte kjerneelementer som de metodene, tenkemåtene, begrepene og kunnskapsområdene som er sentrale i et fag (Utdanningsdirektoratet, 2020). Det var de som skulle til for å slanke læreplanen og gjøre plass til dybdelæring. I KRLE ble de fem: kjennskap til religioner og livssyn, utforsking av religioner og livssyn med ulike metoder, utforsking av eksistensielle spørsmål og svar, å kunne ta andres perspektiv, og etisk refleksjon.

De fem er ikke en likegyldig liste. Det første handler om kunnskap, på lokalt, nasjonalt og globalt plan, og på individ-, gruppe- og tradisjonsnivå. Det er den samme Jackson-modellen du møtte i kapittel 1 (Jackson, 1997). Den fortolkende tilnærmingen preger nettopp de to første kjerneelementene, mens den dialogiske ligger under det fjerde, å kunne ta andres perspektiv.

Det andre kjerneelementet er metodisk. Det krever et kritisk blikk på kilder, normer og definisjonsmakt: Hvem får bestemme hva en religion egentlig er? Det tredje åpner for undring, filosofisk samtale og spørsmål det er dyp uenighet om. Og de to siste, å ta andres perspektiv og etisk refleksjon, løftes fram som det aller viktigste i faget (Utdanningsdirektoratet, 2020).

Her er en vanlig misforståelse verdt å rydde bort: Å ta andres perspektiv betyr ikke å overta det. Eleven skal kunne, men ikke måtte, endre eget standpunkt i møtet med andre. Det er den samme vekslingen mellom det personlige og det faglige som firefeltsmodellen fra kapittel 1 trener.

Dybdelæring og planlegging

Hvorfor slanke planen ned til fem kjerneelementer? Svaret er dybdelæring. I KRLE handler dybdelæring om tre ting som må virke sammen: forståelse, holdninger og ferdigheter (Kjørven, 2021). Forståelse er at eleven gjør kunnskapen til sin egen. Holdninger er at verdiene blir en del av elevens tanke- og væremåte. Ferdigheter er at kunnskapen faktisk brukes.

Dette er kategorial danning fra kapittel 1 med et annet ordforråd (Straum, 2018; Klafki, 2016). Det er den dobbeltsidige åpningen, der stoffet åpner seg for eleven og eleven for stoffet. Dybdelæring krever tid, og den styrkes av metarefleksjon, altså elevens evne til å se sin egen læringsprosess utenfra.

For å komme fra dette idealet til en konkret økt, trenger du et planleggingsredskap. Kapittel 1 ga deg baklengs planlegging, som starter i målet og vurderingen. Frestad (2024) viser hvordan slik eksemplarisk, baklengs planlegging kan åpne for dybdelæring når elevene får utforske innenfor faste rammer.

Et supplement er den didaktiske relasjonsmodellen. Den bygger på Bjørndal og Lieberg (1978) og minner deg om at planlegging henger sammen på tvers: Du kan ikke endre ett forhold uten at de andre påvirkes. Modellen har ingen fast rekkefølge. Den brukes dynamisk, og den kan også være en sjekkliste når du planlegger.

Modellen finnes i flere versjoner. Høyere utdanning har sin, der læringsutbyttebeskrivelser er styrende (Høgskolen i Innlandet, 2002; Fleksibel utdanning Norge, 2024). Skolen har sin, og det er den du skal bruke. Den har seks forhold: elevforutsetninger, mål, vurdering, innhold, rammefaktorer og arbeidsmåter. I LK20 er det kompetansemålene og kjerneelementene som styrer målene dine. Elevforutsetningene er hvem elevene er, hva de har med seg av livssynsbakgrunn, og hvilket modningstrinn de står på. Det er blant de viktigste forholdene i KRLE, og kapittel 4 tar det fullt ut.

Vurdering er ikke slutten på læringen

Vurdering er det forholdet som oftest blir misforstått. Mange leser det som retting. Prøven kommer til slutt, karakteren settes, og saken er ute av verden. Slik er det ikke. Vurdering er en del av selve læringen, og den hører hjemme midt i arbeidet, ikke etter det. En tilbakemelding som kommer for sent til å endre noe, har mistet sin viktigste oppgave. Kapittel 6 tar dette fullt ut, med vurdering for, som og av læring.

Derfor er ikke eleven bare den som blir vurdert. Eleven deltar i vurderingen. Elevene vurderer sitt eget arbeid og hverandres, de er med på å bestemme hva som kjennetegner et godt svar, og de kan være med på å utforme oppgavene de selv skal løse. Da blir eleven en aktiv deltaker i sin egen læring, ikke en mottaker av den.

Men det er læreren som er dirigenten. Eleven er musikeren. Det er eleven som utfører kunsten, som spiller og synger, og som til sist eier det som blir til. Dirigenten spiller ikke selv. Uten dirigenten blir det likevel ikke musikk, bare lyd. Dirigenten velger stykket, holder retningen, sørger for at innsatsene kommer til rett tid, og stanser og tar avsnittet om igjen når det ikke sitter.

Slik er det med undervisning. Du bestemmer det faglige innholdet og holder kursen. Du sørger for at vurderingen kommer tidsnok til at den kan endre noe. Og du justerer underveis når resultatet ikke ble som du håpet. Elevens frihet er ekte, men den har en ramme, og rammen er din.

Det er dette modellen viser. Bestemmer du deg for at elevene skal reflektere etisk over bærekraft, kan ikke vurderingen bli en flervalgsprøve. Og gjør du vurderingen om til noe elevene selv er med på å forme, endrer du samtidig hva de arbeider med, hvilke arbeidsmåter som passer, og hvor lang tid du trenger. Modellen er ikke en oppskrift du følger fra topp til bunn, men et nett du står midt i som lærer, med taktstokken i hånden.

Veien videre

Med dette står fundamentet. Du vet nå hva slags fag KRLE er, hvorfor det ble slik, og hvordan læreplanen er bygd opp. I resten av boka bruker vi disse rammene på lærerrollen, eleven, arbeidsmåtene, planleggingen og til slutt de enkelte religionene og livssynene. Men allerede her er oppgaven din klar: Les KRLE-planen for ditt eget trinn, og se hvilket fagsyn den ber deg bære videre.